En kvinne ligger med feberrier når en håndfull mennesker fra fortiden står foran henne.; en kommende kjendis som skrev et brev, en venn som ble borte og en kjærlighet uten fremtid. «Detaljerna» er en roman med fire portrett og tusen detaljer, om pocketbøker, psykedelisk dans og en pulserende uro.

Detaljene

Hvor lite kan man velge å fortelle, og hvor mye kan man overlate til leseren? Og hvor begynner egentlig en historie, både i livet og i litteraturen. Kanskje der den slutter? I 2022 ble Judith Hermann bedt om å holde den årlige poetikkforelesningen ved Goethe-universitetet i Frankfurt, et oppdrag som bare tilfaller de største tyskspråklige forfatterne; Her skulle hun lette på sløret for å fortelle om forfattergjerningen bak tekstene, om arbeidet som har gitt noen av den tyskspråklige litteraturens mest stilsikre noveller og romaner. Vi skulle fortalt hverandre alt, er resultatet. Men det som kjennetegner Hermanns fortellinger er at hun aldri forteller alt. Her ungår hun i tillegg, så langt det lar seg gjøre, også å fortelle om skrivingen. Det vi får lese er derimot historier fra hennes eget liv. Fortellinger som minner om hennes fiksjonsunivers, men som er preget av det levde livet og virkelighetens tyngde. Judith Hermann skriver sitt liv, om en oppvekst i Berlin som ikke ligner andres, om familien og om mennesker hun har møtt som har preget henne, og dermed litteraturen hun skriver. Vi skulle fortalt hverandre alt handler om både litteraturen og livet og forbindelseslinjene mellom dem.

Vi skulle fortalt hverandre alt

Under brosteinen, stranden! er en roman om oppdagelsen av en brosteinsformet gjenstand som ved berøring angivelig skaper illusjonen av å erfare et helt liv på bare syv minutter. Med handling lagt til en ungdomsgjeng i Stavanger på slutten av nittitallet, men med betydelige tidsmessige og geografiske avstikkere til steder som Sovjetunionen, Berlin, Warszawa, Akureyri, Shanghai og ikke minst øya Tristan da Cunha på sekstitallet, og befolket av alt fra forstadsungdommer på jakt etter den neste industrielle ventilasjonsviften å varme seg ved om kveldene, kald krigs-spioner med vaklende lojalitet i flere retninger, zapatister på lokalt nivå og marihuanagrossister av tvilsomt mentalt kaliber, unge forelskede og amatørradiofedre som alle er enkemenn, sjøfolk av både den gamle og nye skolen, islandske økoterrorister, suicidale alenemødre og selvplagende klinikkdirektører, psykiatriske pasienter og enkelte som sikkert burde ha vært det, en eventyrlysten meteorolog fra Forus og en astrofysiker med akutt forklaringsbehov om ikke-faglige emner, og med gjesteopptredener av folk som Andrej Tarkovskij og Erich Mielke, utforsker romanen ideen om at tiden kanskje aldri var på vår side likevel. Dette er en stor fortelling om å vente, på at livet skal begynne, på at ting skal gå over, vente på den rette, vente på døden og vente forgjeves. Det er en roman om Ingmar, Jonatan og Peter. Og Ebba.

Under brosteinen, stranden!

Det er lys i vindauget i tredje etasje i Berjaflotvegen 9. Der står Per Eikemo, 86 år gammal, og ser ut over Odda. Dette er ikkje hans tid, og det er ikkje lenger det Odda han kjenner. Men huset står, huset som far hans bygde, og som Per sjølv måtte overta som 14-åring da faren døydde. Her voks han opp, saman med dei fire brørne sine, den eine villare enn den andre. Dei har halde det gåande med husbygging, idrettslag, amerikareiser og maratonløp. Dei fire etasjane har alltid vore fulle av liv og prosjekt. No er det berre Per igjen i huset - og klokka som stadig tikkar og går. Marit Eikemo, som sjølv voks opp i Berjaflotvegen 9, har skrive ei underhaldande og rørande forteljing om eit hus, ein familie og ein industristad. Boka er ein sørgjesong og ei kjærleikshistorie om alt som går tapt, om det som formar oss og om krafta som held oss i live.

Vi er brødrene Eikemo

Med utgangspunkt i sitt eget liv, hvor hun reflekterer over sine personlige erfaringer som mor, datter, hustru og forfatter, gir Annie Ernaux samtidig et levende og mangefasettert bilde av Frankrike i perioden fra 1941 til 2006. Med “Årene” fikk Annie Ernaux sitt internasjonale gjennombrudd, og skapte en helt ny form for selvbiografisk tekst, en «kollektiv selvbiografi», som er både subjektiv og felles. Teksten fortelles fra et kollektivt ståsted, fra et «vi» som inkluderer leseren. Slik blir selve tiden en fortellerstemme i boka, som tar oss med på innsiden av de store samfunnsendringene, fra klassekamp og kjønnskamp til studentopprør og populærkultur. Omtalen er utarbeidet av BS.

Årene

Den store Gatsby tek oss med inn i ei verd av overflod, draumar og djup lengsel. Forteljaren Nick Carraway flyttar til Long Island utanfor New York og blir dratt inn i eit liv fylt av glitter og glamour. Der møter han Jay Gatsby, ein mystisk og ufatteleg rik mann som held storslagne festar i sitt imponerande herskapshus. Men bak fasaden av luksus og lys, skjuler Gatsby lengta etter Daisy, kjærleiken frå ungdommen, som no er gift med den arrogante og grove Tom Buchanan. Gjennom Gatsbys lidenskap ser vi korleis den amerikanske draumen kan bli eit mareritt, korleis menneske kan bli slukt av grådigskap og øydelagt av si eiga uro. Den store Gatsby er ei forteljing om knuste draumar, uoppnåeleg kjærleik, og dei mørke avgrunnane som ligg bak eit tilsynelatande perfekt liv. Då romanen kom ut i 1925, vart han ein fiasko for suksessforfattaren Fitzgerald. Verken lesarar eller kritikarar sette romanen særleg høgt den gongen. Først etter at ein frivillig organisasjon delte ut gratis eksemplar av boka til soldatar under den andre verdskrigen, vaks romanen til å bli den klassikaren han er i dag, med tallause adaptasjonar, dramatiseringar og filmatiseringar. Hundre år etter utgjevinga, blir Den store Gatsby sett på som eit av dei viktigaste verka i den moderne verdslitteraturen. Han har forma biletet vårt av 1920-åra, eller det Fitzgerald sjølv kalla «jazzalderen» – ei tid fylt av fest, musikk og framtidsoptimisme, men òg depresjon, einsemd og framandgjering.

Den store Gatsby

"«Epp» heter leiligheten her vi sitter. Den har navn etter adressen i Eppendorfer Weg, og etter Axel Jensens roman. Dette er hytta vår. Her oppe på verandaen kan jeg sitte i timevis og se utover menneskene og trafikken. Jeg så deg på lang avstand da jeg kom gående, du satt liksom urørlig og stirret utover bylandskapet. En indianer, tenkte jeg da jeg gikk opp trappen. Den trappen er ukens spenningsmoment. Kommer jeg opp? Jeg kan måle formen på hvordan jeg tar den trappen. Hvor ofte må jeg stoppe? Foreløpig kommer jeg helt opp til annen etasje. Jeg vet ikke hvor lenge jeg gjør det." Ingvar Ambjørnsen har levd mer enn halvparten av livet i Hamburg, og det er her flertallet av bøkene hans er blitt til. Her møter han Alf van der Hagen til en serie åpenhjertige samtaler som til sammen utgjør boka "Ønsk meg heller god tur". Ambjørnsen forteller om oppveksten i Larvik, der han var med i speideren og i Natur og Ungdom og fikk et sterkt og vedvarende forhold til naturen, om tiden han jobbet på psykiatrisk sykehus i Lier og Bergen og som senere ble til debutromanen 23-salen, om det avgjørende møtet med Torstein Hilt i Forfatterforlaget og undergrunnsmiljøet i Oslo, om livet i Hamburg, om rus, angst og alvorlig sykdom. Men aller mest handler det om skriving, om flere tiår med en enorm kreativitet og produksjon som har gjort Ambjørnsen til en av våre aller mest folkekjære forfattere.

Samtaler med Ingvar Ambjørnsen

Ønsk meg heller god tur

Handlingen spenner over fire generasjoner, og kronologisk åpner den fredsdagen 1945, da hovedpersonens mor, Vera, 19 år gammel, blir voldtatt på et tørkeloft i Kirkeveien. Resultatet av voldtekten er Fred, halvbroren. Den yngre broren heter Barnum, og er bokens hovedperson. Forholdet mellom disse brødrene er romanens kjerne. Storebroren er kompromissløs, hatefull, taus, med en gjennomgangsreplikk "Skal jeg drepe faren din for deg, Barnum". Barnum er liten av vekst, sky, engstelig, en kunstner. Store deler av romanen omhandler hans oppvekst. Geografisk spenner romanen fra Berlin til Nord-Norge, men sentrum ligger hele tiden i og rundt Kirkeveien i Oslo. Omtalen er utarbeidet av BS.

Halvbroren

«Dei kallar meg Gamle-Gonhild fordi eg er eldst her på avdelinga. Dei skryt av kor lenge eg har levd og at eg enno klar i hovudet. Skryt som om eg har lagt inn tusenvis av treningstimar for å vinne gull. VM i alderdom.» Gonhild fyller snart 100 år, og hendinga skal markerast på gamleheimen. Ein journalist frå lokalavisa skal intervjue henne, men samtalane tek uventa vendingar for dei begge. Journalisten ønsker seg ei hyggeleg sak, men må slåss for kvart bidige ord, mens Gonhild gjenopplever scener frå eit langt og uforsonleg liv. Spørsmål ho for lengst trudde seg ferdig med, meldar seg på ny. «Snart er eg natt» er ein levande roman frå dødens rand. Den handlar om forspilte sjansar, om å vere på utsida av si eiga historie mens åra renn forbi. Elin Eika Bringa har skrive ein skarp og vittig forteljing om lengselen etter eit anna liv.

Snart er eg natt

Valgdager følger livshistorien til en privatinvestor fra Grorud. Romanen er tuftet på seks stortingsvalg og i hver del står en leilighet, et hus eller en hytte sentralt. Og en kvinne. Hvordan kan man nå høyt opp og langt fram når man egentlig er utrygg og vil holde seg skjult for verden? Kan man grunnlegge sin rikdom på en femøring man har fått av Landsfaderen? Valgdager er en utviklingshistorie, en roman om penger, politikk og livsvalg. Om et land som har gjennomgått en formidabel utvikling, men som på toppen av pyramiden synes å famle, og ikke lenger å vite hva det skal sikte mot.

Neste
Bok

Valgdager

Lignende bøker: